Nothing lasts forever.

Jeg holdt på å skrive; "endelig" tilbake. Men så innså jeg at det var fullstendig feil. Det er ikke noe endelig med å være tilbake - jeg vil ikke noe annet enn å dra dit igjen, og aldri snu hodet tilbake til Norge.

Vi var da borte i 15 korte dager. 15 varme dager. 15 dager fyll.
Det var en brefiende reise. Det å kunne være sin egen person i 15 dager, uten at foreldrene mine konstant ringte og lurte på hvor det ble av meg - om jeg kom hjem til middag - om jeg hadde spist noe i det siste - om jeg var hjemme til klokka 1. Ingenting. Jeg kunne gjøre akkurat som jeg ville.

Det er vel ikke så særlig mye mer å si.. Det skjedde litt av hvert. Vi ble kjent med mange hyggelige mennesker, noen kjekke mennesker, og noen teite mennesker. Vår bestevenn var doskåla, og vår største fiende var varmtvannskranen.
Ingen ulykker, ingen uflaks. Livet var idyllisk.

God natt. Sov godt. Og en altfor sen; GODT NYTTÅR!
~ Eva.

I'm sexy and I know it.

Endelig tilbake, etter flere måneder med fravær. Det var så lite å blogge om, men nå har livet og action endelig tatt seg inn igjen. Jeg tror at om det eventuelt blir no' blogging fremover så blir det jeg som blogger. De andre jentene har for mye å drive på med. Maria driver med sitt vanlige tull, Theresa vet jeg ikke hvor er - og Hanna har blitt sammen med drittsekken som ikke er drittsekk likevel. Hu er tydeligvis oppriktig lykkelig. 

Hva har egentlig skjedd siden sist? Jo, en del. Tingen er; jeg fant meg en fin jente. Ikke på den seksuelle måten, nei. Men jeg fant meg en fin jente som passet fint som en bestevenn... til tider.
Men hu var tydeligvis ikke noe å ta vare på likevel. Så nå er jeg kvitt henne... Typisk meg å miste folk på veien.
Jeg henger mer med en som bare var en god venninne - jeg må vel få introdusert henne også; Helena.

Helena og jeg er litt av en duo. Temperament til 1000, og humor slik at det jomer i veggene. Vi skal faktisk snart Egypt ( som selvfølgelig er et dekk sted, og ikke dit vi virkelig skal...) sammen med broren til Helena, og vår gode homovenn; Abel. Gleder meg sykt.

Helena er i bunn og grunn veldig egen på broren sin. Hu vil at jeg skal holde meg langt unna han, hu liker ikke tanken på oss i det hele tatt gi hverandre et kyss. Jeg hadde tenkt til å respektere den tanken, men det greide jeg jo ikke - som den løstøsen jeg er.
Lørdagen som var, så var vi i Kongsvinger. Jeg skullle få lov til å møte den kjære Aron (broren til Helena). Alkoholen i glassene ble bare mindre og mindre. Og hvor senere klokken ble hvor mer alkohol ble det i blodomløpet. Vi skulle endelig nache. Yeah... det gikk jo kjempe bra, alle gikk å la seg.
Siden ingen kunne kjøre meg og Helena til hotellrommet vårt, ble vi værende hos de vi allerede var hos, men det var mange mennesker der - så vi måtte kjempe om sengeplassene. Jeg og Helena bestemte oss for å kapre sengen til Aron. Dette fant han selvfølgelig ut - og prøvde å ta over sengen sin igjen. Hvordan vi endte opp å kline ved siden av Helena har jeg ikke peiling på .... Det bare skjedde.

Helena ble mer og mer irritert over hvor dypere og slafsete kyssene ble. Og mer og mer desperate ble både jeg og han på å få dratt av oss buksene og endelig get on with it.
Telefonen hennes ladet seg ut, og irritert stormet hu ut av rommet skrikende: FAEN TA DEG EVA!
 Det satte ikke en stopper for hverken meg eller Aron. Selv om jeg mumlet noe om at han måtte fikse dette, for han var broren hennes så hu kunne tilgi han, men jeg var bare en venn så hu kunne kvitte seg med meg om hu absolutt ville det. Men buksa hans gikk av, sammen med bokseren. 

Resten blir vel litt for privat. Ikke for dere - men min kjære Helena er en fast følger av denne bloggen. Jeg tror virkelig ikke at hu er interessert i å vite helt i detalj hva som skjedde. Vi holdt i alle fall på i et par timer, og til slutt fikk han seg selv til å komme på låret mitt, selv om det egentlig var meningen å komme i munnen min.HAH, Helena. Der fikk du den :) 
Vi får se hva som skjer nede i Egypt da. Skal nok få blogget om det her også... Se hvor vill Aron er i sengen. 
Se hvor vill JEG kan bli i sengen. Ha en god kveld videre. 
- Eva. 

My heart refusing is me

I can't keep up with your turning tables.

Under your thumb I can't breathe. I won't let you close enough to hurt me...

Du skulle jo ikke forelske deg. Du har lovet deg selv at du ikke skulle forelske deg på nytt - for du vet hvordan det hele vil ende. Det vil ende med at du er den som gråter deg i søvn.

Du lovet personen at du ikke skulle forelske deg - for du visste hvordan det hele ville ende. Det vil ende med at personen ikke takler deg mer, og går sin vei.

Du lovet vennene dine at du ikke skulle forelske deg - for de visste hvordan det hele vil ende. De ville måtte være de som plukker opp restene av deg.

Du lovet deg selv at du ikke skulle forelske deg. Fordi det bare ville gjøre vondt.

- Men når du da lover deg selv dette, når du lover motparten dette, er ikke noe av ansvaret dyttet over den personen allerede da? Er det ikke opp til personen og trå forsiktig i hvert eneste skritt. Er det bare din feil?
Når motparten vet at det er like før - det er like før du faller hodestups. Er det da rett av personen og sende deg dobbelt signaler? Sende signaler som ikke gjør at du riktig vet hvor du står. Signaler som sier den ene dagen; jeg er virkelig ikke forelsket i deg. Men signaler som sier dagen etter; Jeg vil ha deg. Bare deg. Du skal bare være min!
Er det virkelig rett av meg og klandre meg selv etterpå da? Når motparten matet monstre inn i deg.

Nei, det er ikke bare din skyld. Minn deg selv på det; Det er ikke bare din skyld - om det er din skyld i det hele tatt. Du kan jo ikke noe for at du ble tiltrukket, at alt motparten gjør er sjarmerende - og alt han sier er himmelsk. Du kan ikke noe for at den personen er ment til å være din. Det er ikke din skyld.

Det hele er bare universet sin syke humor sin skyld. Du kan ikke noe for at du er en spillebrikke i et sykt, sykt, sykt spill.
~ Eva.







Mad woman, bad woman.

-  Av og til så ser jeg på meg selv som et dårlig menneske. Og nå er det ikke snakk om det religiøse bablet om at jeg er et dårlig menneske fordi jeg har syndet. Det har jeg jo, så om det finnes et helvette så har jeg enveis billett allerede. Nå er det snakk om at jeg virkelig føler meg som et dårlig menneske.
Av og til så mangler jeg evnen til å holde galskapen i sjakk, ja vi er alle gærne - bare noen mer enn andre.
Galskapen i den forstand at jeg ikke greier å holde tilbake på alle de vonde tankene jeg får om mennesker jeg ikke liker.

Nå som jeg legger kortene på bordet, og innrømmer at jeg til tider er en sosiopat så må jeg riktig få fram at jeg har veldig mye empati og sykt mye kjærlighet innvendig. Jeg tenker ikke vonde ting om andre med mindre de virkelig fortjener det på alle mulige måter. Jeg er bare slik mot mennesker som er råtne innvendig. Men hvem er jeg til å klage over andre personer som er lik som meg? Tingen er; Mennesker som meg kan jeg forstå til det ytterste. Personen de misliker sterkt har som regel tråkket på dem helt til tålmodigheten rant ut, og når folk tråkker deg på tæra alt for lenge så er det noen som blir hevngjerrige. Jeg er en av dem.

Jeg kan altså være den mest åpne personen du noen gang har kjent, den som alltid gir deg ærlighet servert på et sølvfat - og jeg kan være den personen som alltid vil være der for deg. Dette er hvis du behandler meg på en bra måte. Hvis ikke... hvis du tråkker meg på tæra altfor lenge - kan jeg være det kaldeste menneske du noen gang har møtt. Jeg er en slik person som får alle som likte deg i mot deg, og bryter selvtilliten din sakte, men sikkert ned.

Om jeg må betale for at jeg blir så kald? Betale for at jeg fremskynner karma? Yes, sir. Karma slår meg bevisstløs innimellom. Okey, ikke bokstavelig. Jeg klemmer hendene mine. Jeg brenner meg. Jeg kutter meg. Jeg snubler. jeg knuser glass. For 70 graders varmt oppvaskvann på meg og får D10 i øye. Karma sparer ikke på kruttet, av og til så lurer jeg på om Gud har slått seg sammen med karma, bare for å gi meg en lærepenge. Så da helt til slutt er det vel bare å spørre seg selv; Er're verdt det?

Jau da.
~ Eva.

Konstant.

Livet suger for tiden. Selv om sola skinner, og folk smiler mer enn før, så virker hele livet dystert. Det er mange ganger jeg spør meg selv; Hvorfor har du ikke bare hoppet foran den jævla t-banen enda?
Og når jeg skal svare meg selv, så er alltid svaret: jeg vet ikke.

Jeg er konstant irritert, konstant på nippet til å begynne å gråte, konstant frustrert. Hvis det er glede der, så er det der et lite sekund, men alt annet tar over - og bryter det ned igjen. Jeg må puste dypt inn for å i det hele tatt få puste.
Det som plager meg mest er at jeg ikke vet hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor jeg er sinna, jeg vet ikke hvorfor jeg er lei, jeg vet ikke hvorfor jeg er den jeg er for tiden. Jeg vet ikke hvorfor jeg er den jeg er..
Skulle ønske jeg kunne være noen andre, bare i 24 timer. Bare litt.

En dag skal jeg virkelig hoppe foran den t-banen, eller vent.. det virker vondt. Svelge alle pillene, så slipper vi alle det her. Fuckmylife.
~ Eva.

Unnskyld meg, jeg skal bare på toalettet og pudre nesen.

Det virker kjent, den setningen? Du bruker det kanskje ikke selv - men du har hørt skuespillerinner i filmer si det?
Men hvor kommer det i fra? Hva betyr det? Hadde kvinnene veldig annerledes neser enn oss, slik at det alltid flasset av? Eller ligger det noe bak det... Vi på thelovemeadow, har funnet ut akkurat hva det betyr.

Styggeste unnskyldningen som noen gang har eksistert. Og nå kommer svaret på hva det egentlig betyr:
Hun skal på do og drite. Selvfølgelig skal hun det! Sprakk jeg bobla di nå? *KABOM!*  Stor boble... Hah.

Jeg skjønner at hvis du er på en date, eller en svært viktig familie middag at det rett og slett er frekt og skrike ut: JEG MÅ DRITE. sånn som mine gode venninne Anita gjør. Men hvorfor kan de ikke bare unnskylde seg med at de skal "freshe" seg opp, eller at de skal tisse - men så var det en så altfor utrolig lang kø på toalettet?
Hvorfor si noe i det hele tatt? Du kan da bare si; jeg må på toalettet. Hvilken gutt spørr hva du skal der inne uansett. 
    Pudre nesen. Pudre nesen. Hvorfor nesen? Hvorfor ikke noe annet? Hvorfor akkurat det!?
Det vet jeg faktisk ikke svaret på. Håper at jeg aldri finner ut svaret heller - for det hele er så absurd, men så er det jo sikkert utrolig lett for meg å gjøre narr av de finere damene for 50 -60 år siden. Men: C'MON!

Verden i et nøtteskall.
~ Eva.

50 ting jeg skal gjøre før jeg dør.

1. Bli kastet ut av en bar.
2. Reise til London med mine aller beste venner!
3. Skrive ferdig boka mi.
4. Flytte hjemme fra.
5. Flytte til London.
6. Forsøke å drive min egen bokhandel.
7. Møte Ian Somhalder. Uansett hva som må til.
8. Ta med søstrene mine på bar (dette blir noen år til)
9. Reise til USA.
10. Reiste rundt omkring i verden.
11. Bli et bedre menneske.
12. Gifte meg en gang i Las Vegas og skille meg så fort jeg kan.
13. Ta et oppgjør med faren min
14. Betale tilbake all gjeld jeg har.
15. Kjøpe en sinnsykt stygg designer kjole som koster flesk.
16. Studere teologi, og vampyrologi.
17. Stalke Robert Pattinson.
18. Få barn.
19. Ta en roadtrip med venninnene mine
20. Dra på strippeklubb.
21. Kline med 21 stykker på en kveld.
22. Gi blod
23. Holde på et vennskap fra den dag til resten av livet.
24. Gifte meg på ordentlig.
25. Slutte å snuse.
26. Ha min egen hund.
27. Demonstrere.
28. Sykle mer enn 10 mil.
29. Bli sikkerlig tynn.
30. Lese over 1000 bøker.
31. Være statist.
32. Skrive en triologi.
33. Skrive spalter i et blad.
34. Ha tre jobber.
35. Synge på gata, og ta betalt for det.
36. Ta en plastisk operasjon.
37. Dra en helg på spa.
38. Få kalde føtter rett før mitt eget bryllup.
39. Være brullypsplanlegger.
40. Sjekke opp 10 - 20 menn på en dag, og kaste nummerene dagen etterpå.
41. Skrive en selvbiografi.
42. Lære meg et instrument.
43. Ha godtelov i et helt år.
44. Kjøre trikk for en dag (jeg har alltid lurt på hvordan de egentlig fungerer)
45. Lage en parodi på Kristen Stewart.
46. Være med på rådyr jakt.
47. Løpe opp og ned Karl Johanes gate med kyllingskostyme.
48. Hoppe i strikk
49. Skrive et brev til alle mine nærmeste, og fortelle dem hva jeg føler.
50. Gå en hel dag kledd ut som en vampyr, og bare drikke rød væske.
~ Eva.

Tell me something that will change me.

Det å utgjøre en forskjell, det er å være noen.

Av og til så føler man seg ubetydelig, og i noen tilfeller; så stemmer det. Den kalde harde sannheten er at du betyr ingenting. Ingenting i det store verdens bilde. Men det kan lett snu, du kan fort bety noe. Be the change. Gjør en forskjell - da betyr du noe.

Det er mange mennesker som velger heller å gi faen, tro at det å gi faen er mye enklere - mye bedre, og ikke nok med det; mye tøffere. Det er kanskje enklere, til tider - men det er ikke på noen som helst måte tøffere. Det er nærmere sagt tragisk. Bry deg om miljøet, kast sjokoladepapiret i søppelkassa - eller legg det i lomma til du finner en søppelbøtte. Putt snusen tilbake i lokket i stedefor å spytte den ned på bakken, bare det - gjør at du blir en forskjell. Bare ved noe så enkelt, så gjør du noe så stort. Slå av lyset på badet når du er ferdig, slå av lyset i stua om ingen er hjemme og du sitter på rommet ditt - og ha ovnen på 21 grader i stedefor 30. Gå i stedefor å ta bil til butikken, og når du først skal noe, ta bussen. Eller trikken! Den er miljøvennelig.

Det handler ikke bare om miljøet heller. Reis deg opp for den gravide eller gamle damen. Smil til mannen i bilen som lot deg gå over selv om det var rødt lys for deg. Takk for alt folk gir, og smil så godt du kan, selv til fremmede.
Du vil kanskje gjøre en persons liv bedre. Hvem vet? Kanskje han mannen du smilte til på t-banen egentlig hadde tenkt til å gå hjem og svelge en haug av piller, håpe på og aldri våkne igjen - men det lille, det absolutt lille smilet du ga i fra deg; det fikk den mannen til å innse at det finnes håp.

Slutt å vær så kald innvendig. Smil. Gjør en forskjell, vær en forskjell.
Det skal virkelig ikke så mye til.
~ Eva.

- Og der mistet jeg akkurat all respekt for deg.

Dobbeltmoral her, og dobbeltmoral der. Alle har opplevd det - ikke sant? Også finnes det mennesker som egentlig ikke tenker noe særlig over det, er litt mer sånn; ah, I don't give a shit...
Crew them. I'm not like that.

Jeg klikker i vinkel! Kroppen min blir knekt 90 grader i vinkel, og øynene mine lyser rødt. Så lite fan er jeg av dobbeltmoral. Så sett deg selv inn i denne situasjonen;

Klassen din den er noe for seg selv, og den er noe for seg selv i den forstand at den er helt fucked up. Du trives ikke, men du har så mange andre venner rundt på skolen at du bare biter det i deg - og tenker for deg selv; det kan alltids bli verre. Du har gått i den klassen i to år nå, og du er egentlig ikke lik noen av dem. Alle klassekameratene dine mener at du burde komme deg hjem til Tangerrud bakken, og jeg mener akkurat det samme om dem. Eller at de skal pelle seg på sosialen i stede for å snylte stipend fra lånekassa. Men en vakker dag - eller vakker og vakker. Så kommer det faktisk en ÅLREIT fyr i klassen din. Han har de norskeverdiene. Vi kom godt overens, som venner!!
Men en dag så var alt jeg sa galt. Han var hakkete og ekkel hver gang jeg sa noe. Jeg bestemte meg for å drite i gutten, jeg hadde overlevd før han kom, da kan jeg fint overleve etterpå.

Men en dag, klokka 02:00 så snakket han til meg. Dobbeltmoral very much? Og det gikk meg så fullstendig på nervene at jeg nesten fikk ryktninger hver gang han poppet opp på chatten. Etter litt for mye snakk fra hans side sa jeg i fra om at jeg hater dobbeltmoral, og at det ikke er greit å overse meg på skolen, for å så snakke med meg på facebook når det tilfeligvis passer han. Er man venner - så er man venner.  Han lurte på om jeg hadde pms, og jeg forklarte atter engang at mensen og pms har ingenting med saken å gjøre, jeg liker bare ikke mennesker som sier en ting, og gjør en annen - eller omvendt.

Så ikke dobbeltkryss meg. I'll just get very mad, because I'm that kind of a girl. 
//Eva.

Les mer i arkivet » Januar 2012 » November 2011 » September 2011
hits