Følelsen av å være alene.

Jeg har vært aktiv i kjærlighetsfronten siden jeg var 12/ 13 år. Det er 5 - 6 år, det nå. Og fremdeles til den dag i dag, så har jeg ikke funnet en jeg kan kalle 'min'. Eller kunne se på personen og smile, med tanke på at livet mitt ikke kunne  ha vært bedre. Selvføgelig har jeg hatt sånne små forelskelser, som jeg trodde skulle vare for evig. Jeg var ung og naiv.

Jeg har faktisk prøvd meg på begge kjønnene. jeg trivdes aldri helt med en gutt - så jeg begynte å tvile på om jeg var helt hetro. Jeg ble sammen med en jente, det er kanskje den beste tiden jeg har hatt - og den værste. Fordi sex'en var noe av det beste jeg har opplevd. Jeg fikk orgasme opp til flere ganger i løpet av noen timers mellomrom, og jeg fikk det hver eneste gang. Med en gutt så forventer jeg aldri at jeg skal få orgasme. Det gjør jeg med en jente. Men likevel, selv om sex'en var utrolig, var det forferdelig å være sammen med en jente. Jeg var konstant flau over å vise oss sammen ute, jeg var redd faren min skulle finne det ut, moren min ble ikke akkurat lykkelig da jeg fortalte det, og hun var rett og slett en bitch. Face it, jenter. Vi er vansklige å ha noe med å gjøre. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan gutter holder ut, eller jenter holder ut å være 100% lesbiske. Jeg, personlig, synes vi jenter er så kompliserte - så nærtagene - så humørsvingende at jeg blir helt gjennomvåt av svette. Men en ting skal vi jenter ha; vi er ikke så veldig forutsigbare.
Man vet aldri hvilket humør som kommer først. La oss klappe med hendene for at vi er interessante!  (er det sånn jeg skriver det?)

Men når jeg tenker over det. Hvis jeg er som jenter flest - noe jeg er (jeg er en tikkende humørbombe. Jeg vet ikke selv hva som venter meg med mitt eget humør) så er det ikke så veldig rart at jeg føler meg ensom. Ensom i den forstand av at jeg lengter etter en gutt som holder rundt meg og hvisker meg i øret at jeg er verden for han. Er det virkelig SÅ mye å forlange?
Det virker som om jeg ber om herredømme. Jeg spør om en enkel liten ting - men den enkle tingen blir mottatt med himlendeøyne som sier at jeg ikke kan få alt her i verden.
Jeg vil ikke ha alt. Jeg vil bare ikke være alene. Jeg vil ha en gutt som er glad i meg, og jeg er glad i han. Jeg vil at han skal kunne tilfredsstille meg 100%. Tilfredsstille sjelen min - men samtidig kroppen min. Jeg vil ha en type som jeg forventer å få orgasme med. Men først og fremst, jeg vil ha en type som jeg kan forvente alltid er der for meg.

Jeg må bare nevne noe på slutten her. Jeg er ikke i mot lesbiske eller homofile. Og det jeg nevnte om at jeg ikke kunne vise meg ute med min jentekjæreste - er fordi jeg er veldig svak når det er snakk om hva alle andre mener. Jeg respekterer folk som greier å stå opp for at de liker det samme kjønn. Og hvis man trives med det, så all creds!

Har du en kjæreste som gjør deg lykkelig?
Eller er du en ensom ulv slik som meg - og nesten litt redd for å ikke finne noen?


~ Eva

7 kommentarer

Malin Gregor - Lager Headere

11.aug.2010 kl.16:52

kjempefin blogg :-)

jeg tror de fleste egentlig er litt redde for å ikke finne noen, ;o

Maalinvg

11.aug.2010 kl.18:29

sv; Haha, ja! Men jeg har prøvd de neglelakkene før, og gjett hva. Jeg har ikke noe imot smaken av den, -.- litt irriterende.

Karoline Sofie Hennum

11.aug.2010 kl.18:34

SV: John Mayer is the man. Hihi.

Likte forresten innlegget veldig godt. Utrolig bra skrevet :-)

Karoline Sofie Hennum

11.aug.2010 kl.18:35

Jeg har heldigvis en kjæreste, så jeg bekymrer meg ikke for å ikke finne noen, men heller det å miste han. Han er så utrolig!

Kine Marie

11.aug.2010 kl.21:51

Utrolig fin blogg! Jeg leser egentlig ikke blogger, men denne likte jeg veldig bra, og måter dere skriver på fanger meg, hvis dere/du skjønner.

Skjønner veldig godt hva du mener med det å føle seg ensom og bare ønske seg en som du kan kalle din, selv har jeg aldri vært i et forhold (med mindre du kaller barnehage kjærster for et seriøst forhold =P) Er 17 år selv, har ikke sånn veldig hast med å komme meg inn i et forhold, men når jeg ser andre par og venner som forsvinner inn i par og glemmer vennene så blir jeg bare mer ensom og redd! For jeg vil virkelig ha en som er min, men jeg vil samtidig ikke "glemme" vennene mine, det er så vondt å føle seg glemt på den måten og vil virkelig ikke at mine venner skal oppleve det fra meg. Vel... det er meg og min frykt og mine tanker =P

Eva

12.aug.2010 kl.13:31

Sv; Man trenger ikke nødvendigvis å glemme vennene sine. Jeg har kanskje hatt noen ganger at vennene mine har gått i skyggen av mine nye og 'spennende' kjærester. Men jeg etterhvert lært meg at det ikke trenger å være slik. Så man kommer til et punkt der man lærer seg balanse - og siden du er så redd for å 'glemme' vennene dine, så kommer du nok ikke til å gjøre det. Fordi det er viktig for deg å unngå og gjøre samme feil som vennene dine tydeligvis har gjort tidligere.

Jeg ønsker deg lykke til! så håper jeg at vi ikke ender opp alene begge to! :)

~ Eva.

Karoline Sofie Hennum

12.aug.2010 kl.16:23

SV:

Jeg er ikke så glad i Twilight, men de slår virkelig til i soundtrackene sine, og trekker med artister og band jeg liker hver gang. Så dermed, liker jeg jo det litt. Men.. Nei. Det er ikke på grunn av Twilight jeg liker musikken. Hehe. :)

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits