Bullpoopie.

Jeg har en god venn - eller jeg hadde en god venn. Akkurat nå så vet jeg ikke hva vi er.
Han har vært en god bestevenn, hjulpet meg igjennom mye. Han har alltid vært min 'wonderwall' jeg har alltid kunne lene meg på ham, uansett hvor mye dumt jeg hadde gjort. Han støtet meg alltid, om det så var med å kritisere det jeg gjorde, og ga meg råd. Eller ved å rose hva jeg hadde gjort riktig, og sagt at han kunne hjelpe meg om jeg noengang trengte det.
En dag ble det nok for han. Han ble kort, han unngikk meg. Det endte med at jeg konfronterte han. Jeg fikk høre ting jeg ikke ville høre. Han sa; ''jeg orker ikke mer''.
Det er ikke slik at jeg ikke har selvkritikk - så jeg forsto han jo ytterst godt. Jeg hadde presset han for langt med mine problemer - og oppå det hele  var han stormløst forelsket i meg. Jeg hadde presset han med det også, presset han i den forstand at jeg ga han forhåpninger, jeg ba han vente på meg. Han sa at han innså at den eneste måten han kunne glemme forelskelsen ovenfor meg på, var å holde seg unna meg. Unngå meg - ikke ha så mye med meg å gjøre. Det gjorde vondt at han sa slike ting, jeg ville ha han der, og jeg visste ikke helt om jeg ville at forelskelsen skulle gå over. Så sta som jeg er, lot jeg han holde ved besluttingen sin. Men jeg visste at han er like sta som det jeg er, derfor ga jeg etter en uke senere. Jeg tryglet han om å ta meg tilbake, jeg lovet at jeg ikke skulle dumpe problemene mine på han. Han svarte med at han synes det var det beste - han kunne godt være vennen min, men han kunne ikke være en av de nærmeste. Jeg tok i mot det tilbudet, fordi med meg selv kom jeg fram til at det var mye bedre å ha han som en venn, enn å ikke ha han i det hele tatt. 
Etter en stund glemte han hva som hadde skjedd tidligere, og jeg latet som om jeg hadde glemt det. Men vi var vesentlig glade med hverandre. Det var rart å forholde meg til han på den måten at jeg ikke kunne søke råd hos han. 

Etter noen måneder ble det til at jeg fortsatte å dumpe problemene mine på han, og han hadde forsikret meg om at det ikke gjorde han noe. Han hadde mistet forelskelsen sin ovenfor meg. Jeg burde være glad, men jeg ble ikke det. Jeg ble redd, for at det var det eneste som hadde holdt oss sammen så lenge. Han fant nye jenter, som han fant interesse for - og jeg ble satt i skyggen. Jeg lærte å leve med det, for han kom alltid tilbake når det fucket seg opp med de jentene. 
Etter en periode fikk jeg vite at hans seksuelle fantasier ovenfor meg, ikke hadde gått over. Jeg ble glad, og forskrekket. Jeg tente/tenner ikke på han på den måten i det hele tatt. Han er bare en venn, ikke en fuckfriend, og ikke en kjæreste. Han ville at jeg skulle bli hans første ligg, han ville at hans første gang skulle bli med en han virkelig likte veldig godt. Hvordan skal du fortelle din bestevenn at du ikke vil ligge med ham? 
Det skal jo ikke være slik at du må behøve å si til den som står deg nærmere enn noe annet at du ikke er seksuelt keen på dem. I ettertid har den tanken om at han bare utnyttet meg for å komme innpå meg, for sex - slått meg. Jeg slår den vekk, og håper på at det virkelig ikke er slik situasjonen henger sammen. 

Hvis det er en gud der oppe... Ikke ta i fra meg den eneste gutten som er nærmest meg. Ikke ta i fra meg den gutten som har vært noe av det beste som har hendt meg på 5 år. 
~ Eva 

4 kommentarer

hmlp

20.aug.2010 kl.16:07

fint bilde!

Amalie *.*

20.aug.2010 kl.16:16

stili bilde da ;)

emilie

20.aug.2010 kl.16:27

god helg :)

annadaa

20.aug.2010 kl.21:25

du skriver bra! håper det blir bedre mellom dere to, om jeg kan si det sånn. fint bilde :)

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits