Live like there's no tomorrow!

For omtrent litt over to år siden skjedde det noe som fikk meg til å sette pris på familien min. Være glad i hvert sekund jeg får med dem.  Jeg hadde akkurat kommet meg hjem fra skolen. Det var mandag. Og denne mandagen var akkurat som alle andre mandager... slitsom og håpløs. Til og med været var i mot meg- det regnet. Himmelen åpnet seg og regnet pisket mot rutene på stua. Noe føltes feil, veldig feil! Har dere noen gang hatt følelsen av at noe har skjedd? En ekkel følelse som ikke kan forklares?... Jeg hadde en sånn følelse.  Klokken hadde nærmet seg middagstider og pappa hadde enda ikke kommet seg hjem fra jobb.  Plutselig ringer telefonen til mamma. Jeg kommer nok aldri til å glemme ringetonen hun hadde, eller samtalen som fant sted.  Pappa hadde blitt påkjørt, han hadde frontkollidert med en bil som kom i feil fil. Pappa kom syklende nedover i stor fart i det bilden traff han.  Sjaføren som kjørte bilen var beruset på  piller og andre stoffer, blant annet hasj.  Han stakk av fra åstedet.  Han lot pappa ligge der, alene og forlatt, blødene på bakken.  Hvordan går det an? Hvordan kan man la et usykldig menneske ligge på bakken, halvdød, for å så stikke av? - Utrolig...


 

I to uker gikk jeg rundt å gråt og var redd. I to uker visste jeg ikke om jeg kom til å ha en pappa mer i fremtiden.  Panikken tok meg. Jeg kan ærlig si at det er de to værste ukene i mitt liv . Sykehusbesøkene var det mest smertefulle. Bare det å se han ligge der på overvåkningsavdelingen, med ledninger stikkende ut av kroppen, med kjøttsår, blåmerker og skrubbsår fra topp til tå - får meg til å grøsse.  Med syv brekte bein i kroppen, indre blødninger og skade på milten var det ikke store sjangser for å overleve. Jeg er sjeleglad for at han, mot alle odds greide det.  For at han var sterk nok.  Jeg er glad for å fremdeles ha en pappa i livet mitt.

Nå, to år senere er alt som normalt igjen.  Fra å ligge for døden, til å komme seg på beina, til å måtte lære seg å gå på nytt igjen... har alt endelig blitt bra. Ulykken har satt sine spor, og arrene kommer alltid til å være der for å minne oss på at ulykker kan intreffe når som helst og hvem som helst.

- Lev livet som om det skulle være din siste dag. Man vet aldri hva morgendagen bringer!

~ Hanna

3 kommentarer

♥ ISELIN

30.aug.2010 kl.23:17

Det var eit godt ordtak .. huske mamma sa det te meg ein gong :)

<3Sol Corneelia

30.aug.2010 kl.23:46

Ojj. Bra at han greide seg da !

Gdot ordtak ! :)
sant , sant..

fyfaen. aner ikke hva jeg hadde gjort om det var min pappa som hadde komt i en ulykke.

det er helt forferdelig!.. huff..

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits