Eins, Zwei, KLEIN!

Kleinhet ja.. Det er egentlig en litt merkelig følelse. Det er i det øyblikket du selv eller noen andre, gjør eller sier noe ekstremt teit eller tåpelig, og du får en følels av at hele verden fryser med blikket rettet mot deg. Jeg må inrømme at jeg kjenner igjen denne følelsen veldig godt, og den har kommet overraskende ofte i det siste. Det hele startet rett etter sommerferien. Selvfølgelig viser det seg at  x'en min sto som nr 1 på venteliste på samme skole som jeg går på.Typisk.. Jeg følte med en gang at dette var dømt til å bli klein! - og ja, jeg hadde rett.

KLEINT, ja.. det kan jeg skrive under på! Det har vært slutt nå i snart 2 måneder, og det å få øyenkontakt, si hei i gangen på skolen, eller bare det å i det hele tatt se han der... får meg til å ville snu og løpe min vei. Det er litt rart å tenke på at den personen du fortalte ting til, åpnet deg for... ringte til hvis det var noe, kysset på og holdt rundt... er den personen du så vidt tør å se på nå lenger. Verden står stille i det man er i samme rom, og man gjør alt for å unngå øyekontakt. Men jaja.. hva kan jeg si? Jeg skal jo "bare" se han omtrent de neste 260 dagene som er igjen av året! *Sukk*...




Lenge leve kleinheten!

~ Hanna

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits