Jeg forsøkte virkelig å hjelpe henne. Jeg gjorde det.

Nyttår 2010. Skolen hadde startet igjen, året hadde rundet over. Følte jeg meg annerledes? Nei, hvorfor skulle jeg det? Ingenting hadde forandret seg, vennene mine var de samme, familien min var det samme. Alt var uforandret. Avdelingslederen på skolen kom inn i klasserommet. ''Ålreit, nå deler jeg dere inn i nye klasser.'' Wait. You what?
Jeg ble oppgitt, over hele systemet. Jeg hadde pratet med de i a-klassen tidligere, og de virker virkelig som en haug med idioter. Vi ble delt inn, klassen min forble nesten det samme, det var bare kommet inn noen fler. Noen få. Vi kom ikke til å merke noe. Alt ville forbli som før.
 Og det forble slik som før, bortsett fra at det hadde kommet en ny jente i klassen min. Hun var av samme ull som min. Hun var like hyperaktig, like useriøs, og like distrahert. Jeg digget henne! Hun var tvers i gjennom kul.

Plutselig ble hun mye borte. Først tenkte jeg at hun hyppig ble syk. Men senere stakk hun tidlig, og kom ikke før flere dager etterpå. Jeg spurte, uskyldig: ''Hvor har du vært i det siste?" En venn kan jo spørre om det?
"Hos legen!" var svaret mitt. Man skal bli beskymret da, ikke sant? Jeg ble det. "Oj, er det noe alvorlig?". Det var tydeligvis ikke så alvorlig. En dag var vi på vei hjem fra skolen - vi gikk en tur innom Oslo City, og ble sittende på MammaMia. "Så har du fått resultatene fra legen eller?" svarte jeg, nokså uskyldig der også. "Eva, jeg går ikke til vanlig lege. Jeg går til psykolog." . For meg spilte ikke det en rolle - stakkars jente, alle har problemer de må lufte innimellom, en psykolog er ikke noe skummelt. Jeg smilte, forklarte at nå endelig forstod jeg.
Hun ble plutselig åpen over hvorfor hun var borte, og når hun kom til å bli borte. Ovenfor meg. Folk begynte å stille spørsmål. Folk begynte å grave. Jeg ble til slutt så irritert at jeg rett og slett sa; "Det skal du drite langt faen i!"
Folk begynte å drite langt faen i det også. Det forble vår hemmelighet + noen til.

Tiden gikk. Hun ble sjukere, Hun forsøkte å ta livet sitt med en haug paracetter. Hun kom på skolen, hun virka fin - sa hun var kvalm, jeg ba hun stikke en tur til helsesøster og spørre om en paracett. Herregud så flaut! jeg visste det jo ikke. Hun takket nei. Hun sa hun måtte en tur til helsesøster likevel, bare for å prate med henne. Friminuttet var over, jeg hadde ikke sett henne. Dagen tikket, hun var fremdeles ikke der. Jeg var på vei hjem, og bestemte meg for å ringe henne. Hvor i helvette var hun blitt av? Jeg hater når hun stikker av sånn. Jeg ringte. Hun tok den.
"Hvor er du?" - "på sykehuset."  - " Jeg kommer med engang."

Etter det så ble hun lagt inn på psykiatrisk gang på gang. Hun blir lagt inn nå og da fremdeles.
Og hun ba meg dra til helvette. Hun ba alle dra til helvette. Det er da man skal kjempe seg i gjennom. Det gjorde jeg, jeg trengte meg på. Til jeg fikk beskjed om at jeg var egoistisk. Da 'pakket jeg sakene og gikk min vei'.
Hun går ikke lenger i klassen min. Eller hun er oppført på listen, men hun er lagt inn, og vil gjerne bytte skole. Jeg forstår. Jeg skjønner. Jeg er glad.
~ Eva

3 kommentarer

IDA SKJØNHAUG

20.okt.2010 kl.16:21

åååå :(

MJUCHARLENE

20.okt.2010 kl.17:02

uff ;/

ceciliehk

20.okt.2010 kl.19:12

såppas ja, huff ;s

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits