Han var så kjekk at jeg nesten fikk krampe.


Jeg setter meg på bussen, på vei hjem fra Mohammed Ali, føler meg som en dass. Sitter der med håret surret sammen til en ball i bakhuet, kvisene mine er nydelige og sprenger fram, klærene mine henger så og si på meg. Jeg vet dette er faktum, og det plager meg virkelig ikke heller, hvem skal jeg være digg for? Gutter er blitt historie for meg. Jeg orker ikke mer drama, så hvorfor prøve å leke deilig for noen? Så tilbake til historien, jeg aner virkelig ingen fred og fare der jeg sitter som en vandrende rotehaug. Så kommer han vandrene inn, så elegant som en mann overhode kan få til - ved siden av meg satt det en hunk som hørte på 'impossible' på full guffe - og det var nettopp det jeg tenkte på. "Impossible" at noen kan være så ... perfekt!?  Det var som å se Nate, henta rett ut fra gossip girl.
Nå innså jeg hvor fæl jeg så ut, og ville så fort som mulig av bussen. Men det er ikke slik at jeg kan gå av uten å unngå at verdens kjekkeste fyr løper etter meg litt til for å minne meg på hvos slaberdaskette jeg ser ut - han kom selvfølgelig etter, han gikk av samtidig med meg - og gikk hele veien hjem sammen med meg. Eneste som er feil med hele situasjonen er at han ikke skulle hjem til meg. Det hadde i alle fall vært FML! Hvis uflaksen min tar meg igjen så banker han på om 5 sekunder. Nei, han banket ikke på. Kanskje livet ikke er så fml likevel.

(HAN SÅ HELT SÅNN UT! okei, han hadde på seg en frakk - men jeg så for meg han kliss naken.)
~ Eva.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits