Den glemte drøm...

Jeg kunne se meg selv løpe opp den smale, bratte trappen opp til stua. Jeg hadde en kniv i den ene handa og en talerken i den andre. Jeg hadde spist mat på rommet mitt, og var på vei til kjøkkenet for å legge det i fra meg. Jeg var god og mett og humøret var overraskende bra. Tankene mine befat seg plutselig langt vekk fra virkeligheten og den møkkete kniven med matrester på. Like fort som tankene mine hadde vandret fritt, ble jeg alt for brått dratt tilbake til virkeligheten - jeg skle. Jeg mistet all bakkekontakt og deiset hardt ned i det kalde tregulvet. Jeg kunne høre meg selv skrike. Ikke et hvilket som helst skrik - et skrik fylt av smerte. Jeg kunne se meg selv ligge på gulvet, uten å røre en eneste muskel. Alt gikk så sakte, det var som om tiden hadde frosset. Jeg begynte å løpe mot den livløse kroppen min som lå tungt på gulvet, som et nylig slaktet dyr, klar til å utslettet -til å fjernes fra verden.

Jeg er en av de menneskene som nesten aldri husker hva jeg drømmer. Uansett hvor mye jeg anstrenger meg, eller tenker på drømmene mine... greier jeg aldri å huske dem - irriterende.
Det var først i sta jeg kom på en drøm jeg hadde for lenge siden. Jeg har faktisk drømt denne drømmen flere ganger! Jeg drømmer rett og slett om min egen død. Jeg drømmer at jeg sklir i trappa med kviven i handa. Jeg faller og får kniven gjennom magen. Hva skal dette bety? Hvorfor er det akkurat denne drømmen som forfølger meg? Hvorfor kan jeg ikke drømme søte drømmer som de fleste andre? Hvorfor?

Jeg tok en titt på den livløse kroppen min. Blodet hadde begynt å renne fra den brune overdelen min. Jeg tok et dypt åndedrag før jeg fant viljestyrke nok til å snu meg over på ryggen. Synet som møtte meg fikk tårene til å trille. Jeg så meg selv, liggende død på gulvet - tilsmurt i blod. Kniven jeg hadde holdt i handa, hadde boret seg inn under huden min - den satt fast i magen. Jeg kunne så vidt se det brune skaftet på kniven. Resten av den befant seg inni meg. Blodet fosset mens jeg sto å så på. De blå øynene mine var tomme - døde. Det var som om man kunne se rett inn i sjelen min - er desperat ropte på hjelp.

Og der slutter det hele.
Jeg våkner omsider opp fra min egen død.

~ Hanna

4 kommentarer

♦ Sofie Gêmeos

02.nov.2010 kl.23:34

shit, skummel drøm!

♥ monicabby

03.nov.2010 kl.01:58

wow :o klarte ikke stoppe å lese jeg :b

malin - komenterer tilbake :-)

03.nov.2010 kl.11:21

wow

Eva

03.nov.2010 kl.14:28

Ekkelt, hanna! huff.. får vondt i magen!

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits