Forfulgt

Har du noen gang opplevd å bli forfulgt av en fremmed? Det har jeg.

Jeg sto og ventet på bussen. Den kalde kveldslufta strøk meg over kinnet og fikk håret mitt til å blafre. Jeg dro skjerfet opp til haka og pakket meg ekstra godt inn i skinnjakka, som var litt for kald med tanke på at vi allerede var i november. Jeg hadde akkurat plugget inn I-poden min, og "Love the way you lie" strømmet inn i ørene mine. Den deilige lukten av vinter fylte lufta. Jeg tok et dypt åndedrag før jeg rettet blikket opp mot tabellen, som viste hvor mange minutter det var til bussen skulle komme. Den viste 6 minutter. Jeg puttet hendene i lomma og fortsatte å høre på musikken som dundret inn i ørene. Jeg rykket til i det jeg kjente en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg brått og tittet på mannen som hadde pirket på meg.
Mannen var av utenlandsk opprinnelse. Etter rynkene å bedømme, tippet jeg at han var rundt 45 år. Han hadde sammenvokste øyenbryn og masse hår på overleppa. De store gule tennene bredte seg ut i et sleskete smil. Han var litt høyere enn meg og de stramme klærne fikk valkene til å bre seg enda mer ut. Håret lå helt flatt - klistret inn til hodebunnen. Jeg så munnen hans bevege seg, men jeg kunne ikke registrere hva han sa. Ånden hans luktet forferdelig. Etter stanken å bedømme, er jeg sikker på at han ikke hadde pusset tenner på en stund. Jeg dro pluggene kjapt ut av ørene og sa litt nervøst "hæ"
- Hvor mye er klokka? spurte mannen.
Jeg fiklet i lomma etter telefonen min. Omsider fikk jeg dratt den opp.
- Den er fem over 7, sa jeg.
Han smilte vennelig til meg og takket for svaret. Jeg puttet øreproppene inn i øret igjen og plasserte hendene i lomma - de var kalde som is. Igjen kjente jeg en hånd på skulderen min - jeg snudde meg.
"Hva er det han vil nå", tenkte jeg. Han har jo allerede spurt meg om klokka.
- Du var veldig pen, kunne høre den gebrokne, mørke stemmen si. Han gliste bredt.
Jeg smilte usikkert og fikk presset frem et lite takk. Jeg begynte å bli nervøs. Igjen snudde jeg meg vekk fra han. Jeg gikk et par skritt bort - han flyttet seg etter. Jeg merket at han så på meg. Jeg kunne merke de brune, stikkende øynene hans stirre på meg. Jeg tok en titt opp på tabellen igjen. 1 minutt. Han kom nærmere. Eller rettere sakt - Jeg kunne lukte at han kom nærmere. En eim av sterk svette fylte den kalde, klare lufta. Jeg rynket på nesa og håpet på at bussen min skulle komme. I øyekroken kunne jeg se han. Han stirret på meg. Som om jeg skulle vært en utstillingsdukke i et vindu. Han holdt blikket festet mot meg - bare meg.

En god følelse for gjennom kroppen min i det jeg så bussen svinge inn på holdeplassen. Jeg ventet litt for å se om han reagerte. Mannen ble stående på det samme stedet, og jeg ble lettet over at han skulle en annen vei. - Jeg tok visst gleden på forskudd. I det jeg begynte å bevege meg mot bussen, fulgte han etter. Han presset seg inn døra på den alt for fulle bussen. Han ble stående rett bak meg. Jeg kunne lukte svetten hans. Det var som om den bredte seg rundt meg, som en røyksky av giftige gasser. Han pustet med åpen munn - ånden hans gjorde meg kvalm. Jeg ville av. Jeg ville ikke stå der lenger. Jeg prøvde å bevege meg lengre frem, men bussen var for full. Jeg var sjeleglad da holdeplassen min kom. Jeg plinget på knappen og banet meg frem mot døra. Jeg hoppet ut og kunne igjen kjenne den gode, klare nattebrisen rive i nesa. Det var blitt enda mørkere ute, og det svake gatelyset var tent. Bussen kjørte videre og jeg snudde meg for å se om jeg trygt kunne gå over veien. Det var da hjertet mitt stanset og hoppet over et slag. Jeg ble iskald. Det var som om jeg hadde løpt rett inn i en murvegg. I mørket kunne jeg skimte mannen fra bussholdeplassen. Han så på meg med det samme sleskete smilet. I all panikk begynte jeg å småløpe hjem. Jeg kunne fremdeles merke de brune, stikkende øynene hans i nakken, i det jeg løp rundt svingen og ble borte.

Har du noen gang blitt forfulgt?
~ Hanna

6 kommentarer

Camilla Wolden

05.nov.2010 kl.21:53

åh, så skummelt!!

anjaliksom

05.nov.2010 kl.23:01

:-O

elinechristine

06.nov.2010 kl.01:32

åh æsj, så ekkelt!

nei, ikke sånn ordentlig, som jeg kan huske ihvertfall;s
Sv: Tusen takk for din kommentar :-)
Sv: Tusen takk for din kommentar :)

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits