Han forlot meg når jeg trengte han mest

Jeg trenger at noen leser dette. Alle går rundt å lurer på hva som har skjedd, men jeg vil fortelle det fra min side. Sannheten..

Jeg må bare fortelle at det her begynte før kjæresten min slo opp. Jeg hadde problemer fra før, og det var kjæresten min som visste alt hva jeg gjennomgikk. Ingen andre. Han forlot meg, når han visste at det var nå jeg trengte han mest i verden. Jeg har hatt så mye problemer med han før, så ingen kunne brydd seg mindre. Hvis jeg prøvde å fortelle noen om det og få ut følelsene min på den måten, så fikk jeg bare tilbake "det kommer til å gå bra". Jeg orket ikke mer, jeg trengte hjelp. Ingen ville hjelpe uansett om jeg oppsøkte hjelpen selv. Ingen så meg, jeg var alene selv med tusen folk rundt meg.

Søndagen kom og jeg hadde blitt ditchet at min beste venninne dagen før, det var ikke noe vits i å ta kontakt med henne. Jeg skulle egentlig til sverige med en annen venninne, men hun ringte meg to timer før og ikke kunne fordi hun var fyllesyk. Jeg ringte mamma og sa at jeg kunne ikke være alene nå og at hun måtte komme hjem. Men jeg fikk bare tilbake at jeg var atten år nå og måtte ta meg sammen.

Hele den dagen hadde jeg hatt dumme tanker. Er det slutt nå? Skal det ende sånn som dette?


Det begynte med en pille.

En pille for at jeg kunne endelig få sove.
En pille ble til 10.
Plutselig hadde jeg ikke fler ibux igjen.
Ibuxene hjalp ikke.
Jeg fant noen piller på mammas resept i skapet.
Jeg tok 8 piller som jeg ikke visste hva var. 
Jeg hadde tatt 18 piller til sammen.

Da jeg våknet var det helt hvitt rundt meg. Var jeg død? Hvor var jeg?
Jeg oppdaget at jeg hadde intraviøst i armen. En slange som gir kunstig mat og vann gjennom en slange under huden. Jeg hadde fått blodprøver alle steder som var mulig. Jeg var på sykehuset.

To sykepleiere satt der. De hadde funnet kuttene mine, funnet alle mulige steder jeg hadde skadet meg selv. Jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd. Jeg spurte om jeg fikk gå på do. Jeg tisset blod. Jeg var så svimmel og kastet opp. Det føltes som at alt var en drøm. Jeg håpte det var en drøm.



Nå er jeg innlagt på psykiatrisk. Tvangsinnlagt. Legene mener at jeg er suicidal og kan ta livet mitt når som helst. Jeg har kjent faren min i 18 år, det her er første gang jeg har sett han gråte. Leveren min er ustabil, det er derfor jeg tisser blod.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg får lov å dra på skolen imorgen og snakke med rådgiver. På tre dager har jeg gått glipp av utrolig mye. Jeg skulle ønske alt tok slutt nå, alt skulle ta slutt da jeg tok de pillene. Hvorfor gjorde det ikke det?

Jeg har utallige uleste meldinger og ubesvarte anrop på telefonen. Jeg tør ikke å se.
Jeg tør ikke å logge på facebook mer, for sist gang jeg gjorde det, hadde eksen min tatt opp kontakt med hun jenta jeg har skrevet om her flere ganger. Det får meg bare til å gi opp mer. Jeg er så lei meg at jeg ikke klarer å gråte en gang.


Hvorfor begynner folk å bry seg akkurat nå, nå som de vet alt? Hvorfor har de aldri brydd seg før? Jeg vet ikke om jeg klarer dette lenger. Jeg tror ikke man kommer til himmelen eller helvete når man dør, jeg tror at det er dette som er helvete. Når man dør? Ja hva skjer da?

- Theresa

3 kommentarer

Kristín Daisy

17.nov.2010 kl.12:14

Nei så trist. Men bra det går bedre nå :)

De bryr seg når de vet hvordan man egentlig har det og da gjør dem alt for at ting skal bli bedre og ordne seg :)

marteL0VE

17.nov.2010 kl.13:56

:-(

Marthe Linn

18.nov.2010 kl.13:57

Av og til kan det være vanskelig å vite hva man skal si, men fantastisk at ting er godt greit :)

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits