Drømmer jeg?

Den kalde brisen slo meg i fjeset i det t-banedørene gikk opp. Vi hadde bestemt oss for å møtes på Majorstua. Han var allerede fremme da jeg kom. Hjertet hamret til tusen, og sommerfuglene flakset ukontrollert rundt i magen i det jeg fikk øye på han. Han hadde dratt jakka helt opp til haka, og han hadde hendene godt plassert i hver sin lomme. Han kom bort til meg å ga meg en klem. Kinnet hans var like kaldt som resten av kroppsspråket hans ga utrykk for. Siden vi begge to var sultne, fant vi ut at vi skulle gå å spise. Han visste om et sted like i nærheten, så vi dro dit. Sommerfuglene som romstrerte i magen, hadde roet seg, i det vi satte oss ned å tok en kikk i menyen. Vi endte opp med burger begge to. Tiden gikk overraskende fort. Min største frykt var at det skulle bli en lang klein stillhet, som ingen greide å bryte. Jeg er sjeleglad for at det ikke skjedde. Samtalen fløt av seg selv, og de eneste gangene det var stille, var når vi hadde mat i munnen. Han visste alltid hva han skulle si, og var veldig interessert i å høre om meg. Han fikk meg stadig til å le, og jeg greide ikke la vær å smile når jeg så på de dype, grå/grønn/brune øynene hans. Etter å ha  å snakket om alt og ingenting i to timer, ble trekken fra døra som stadig åpnet og lukket seg mer intens - vi frøs. Vi spurte om regninga, og så gentelman som han var, betalte han for meg også.

Atter en gang gikk vi ut i kulda. Tennene klaffet konstant sammen og jeg følte jeg sakte forvandlet meg til en vandrene istapp. Jeg vendte hodet til siden og så at han frøs like mye som meg. Samtalen fortsatte å gå av seg selv. Vi begynte å gå bortover veien. Det var mørkt ute, og juledekorasjonene var allerede satt opp, til tross for at vi enda var i november. Vi gikk gjennom en liten park. Julelysene slynget seg rundt de store, lange grenene, som et lysende slør over oss - det så ut som en stjernehimmel. Han så på meg å smilte det skjeve, søte smilet sitt. Litt lengre opp i veien lå det en liten, koselig kafè. Vi gikk inn dit for å ta oss en varm kakao. Vi satte oss helt nederst i hjørnet i sofaen, ved varmeovnen. Det sto levende lys på bordet og i vinduskarmen. For første gang i mitt liv, kan jeg si at det var en romantisk stemning i rommet. Servitøren kom smilende bort  til oss, i hendene hadde hun to store kopper med varm kakao.
- Med ekstra krem, bare for dere, sa hun og ga oss koppene.

Begge to smilte litt sjenert å tok en slurk. Jeg kunne kjenne varmen spre seg rundt i kroppen. Jeg la hendene på varmovnen. Det var som om de sakte men sikkert tinte og fikk tilbake varmen. Vi fortsatte å snakke om alt og ingenting. Jeg følte jeg fikk vite veldig mye om han på de timene vi satt der. Han var både flink til å snakke, og til å lytte. Jeg hadde endelig fått varmen tilbake i kroppen, i det han tok tak i hendene mine. De var overraskende kalde. Jeg strøk over hendene hans så han skulle få litt varme i dem - det fungerte. Jeg følte meg som en levende varmeovn, som mer enn gjerne var villig til å dele varmen min. Han reiste seg opp og plumpet ned i sofaen ved siden av meg. Sommerfuglene begynte sakte å vende tilbake. Smilene hans ble stadig bredere og bredere for hvert minutt som gikk. Han begynte å fikle med hendene mine. Jeg smilte litt for meg selv og løftet opp hodet. Blikket mitt møtte hans, og igjen så jeg rett inn i de dype, mystiske øynene. Det var som om hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Jeg skjønte hva som kom til å skje, i det hodene våres stadig kom tettere og tettere sammen. Sommerfuglene som så lenge hadde vært rolige, sprengte nå innvendig - det boblet. Jeg lukket øynene i det leppene våre møttes. Jeg tenkte ikke, ingenting for gjennom hjernen min. Alt jeg konsentrerte meg om var myke leppene hans. Han løftet hånden opp, plasserte den bak nakken min, og dro meg tettere inntil seg. Det var som om alle lyder i rommet forsvant å ble borte. Jeg åpnet øynene og befant meg igjen på den lille cafeen. Han lo litt for seg selv, nærmest en liten humring. Latteren hans sto i stil til resten av han - sjarmerende. Det eneste jeg greide å tenke var "WOW". Det var som om jeg hadde blitt dratt rett ut av en romantisk komedie. Jeg trodde slike ting bare hendte på film. Alt virket så uvirkelig, selv om jeg var fulstendig klar over hva som skjedde.

Klokken begynte å nærme seg 22.15, og det var på tide å dra hjem. Igjen var han gentlemann å betalte kakaoen min. Han tilbød seg å kjøre meg hjem, og jeg takket mer enn gjerne ja. Han stoppet noen meter fra huset mitt. Han sa at det ikke måtte gå lang tid før vi møttes igjen, og jeg kunne ikke si meg mer enig. Han kysset meg flere ganger før jeg hoppet ut av den hvite bilen hans. Han ga meg et lite slengkyss og kjørte sin vei. I det jeg gikk inn porten, svevende på en rosa sky, i min egne lille verden tenkte jeg "Dette kan faktisk bli starten på noe fint". Jeg smilte og lo for meg selv i det jeg låste meg inn i det varme huset mitt. 


~Hanna

Én kommentar

eikaas

27.nov.2010 kl.00:30

fine bilder, hvor du fikk de fra ? :)

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Eva, Theresa, Hanna og Maria sittende bak et tre og hviske over hvor fælt livet er.

Kategorier

Arkiv

hits