All this time, you had it in you. But sometimes we all push.

Sorg, sinne, skyldfølelse. Smerte.

Det er der hele tiden - men det er ikke alltid jeg vil føle det. Det er ikke alltid jeg vil vise det, det er ikke slik at jeg ikke vil vise det for alle andre. For det kan jeg ærlig si at jeg driter langt faen i, unnskyld ordbruket, men det er for meg selv. Jeg vil ikke være svak for meg selv. Jeg har hatt en hard oppvekst, og tro meg - her er det ikke snakk om at jeg ikke fikk 30 presanger på julaften, her er det faktisk snakk om noe vesentlig større enn det. Og i gjennom hele oppveksten så har det vært slik at jeg har vært den eldste, og den som alltid skal være den sterkeste.
En gang i tiden var jeg den sjenerte jenta på bakerste rad som ville alle mennesker godt - og kunne ikke gjøre noen vondt. Jeg ville ikke gjøre noen vondt, det lå ikke inne i meg. Jeg ville bli en lærer, jeg ville gjøre verden til et bedre sted. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor det var krig i verden. Hvem ville virkelig gjøre noen andre mennesker vondt?

Etter en stund med smerte, en stund der du må være sterk, der du må se de rundt deg lide, der du må se hele systemet svikte på deg. Det er etter den stunden at du forandrer deg. Blir til et annet menneske. Du blir ikke til et godt menneske, du blir til et dårlig et. Du blir fylt av smerte, du blir fylt med raseri. Du vil ikke annet enn å ta igjen på alt det verden har servert deg. Det er så mange ganger at jeg er så egoistisk og tenker; 'Hva har jeg noen gang gjort for å fortjene så mye vondt?' For jeg lurer virkelig på. Hva var det jeg gjorde? Som gjorde at jeg fortjente å se mine nærmeste ha det så vondt at de såvidt kom opp om morningen. Hva gjorde jeg galt?
Var det det at jeg var så snill, så naiv - er det grunnen til at jeg er blitt den jeg er.

Jeg får bestandig høre; Eva, du er så sterk! Så flink. Du tar deg alltid av ting.
Nei. Jeg tar meg ikke av ting, jeg er blitt til et egoistisk vesen. Og dette kan jeg love deg er vondt å innrømme ovenfor seg selv.

Jeg er blitt til et menneske som alltid er irritert. Som bærer et nag som jeg ikke vet hvor tilhører. Jeg bærer et nag jeg ikke vet hvem jeg skal bruke på. Jeg tror ikke jeg er helt i stand til å føle lykke. Jeg liker å tro at jeg gjør det da - at en dag så vil alt være verdt det. At alt har sin mening - og at det er ikke bare for morro skyld at jeg ble plassert her for å oppleve alt det vonde. Jeg håper det virkelig..
~ Eva.



Én kommentar

Lena Marie

11.des.2010 kl.07:17

Kjempefint innlegg!

Håper det ordner seg for deg :-)

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Well, I don't know how you people do it. All that emotional chow-chow. It's exhausting.

Kategorier

Arkiv

hits