En liten vri

Jeg blogger ikke fast. Jeg kommer ikke til å blogge som de andre i TLM. Jeg blogger sikkert litt noen ganger, men ikke så ofte. Jeg har lest så mange flotte, fantastiske, men også triste innlegg laget av denne gjengen. De er fantastiske bloggere med utrolig mange historier og meninger om livet. Dere alle har deres egne historier. Historier dere gjerne skulle ønske dere kunne dele, historier dere skulle ønske aldri skjedde. Vi har verdier, vi har våre normer. Respekt til TLM -jentene!

Jeg er en homofil gutt som enda ikke har akseptert det. Det er jo ganske rart når man tenker litt etter. Jeg har skjønnt at jeg er homofil, men jeg har enda ikke akseptert det. Jeg vet ikke helt om den dagen kommer. Uansett, homofile er over alt. Vi er der du minst venter det. Vi viser at vi er homofile, kanskje ikke med vilje, kanskje uten å virkelig skjønne det. Vi kan også være veldig heterofile, men fortsatt være homofile. For dem, er det kanskje mye enklerer å faktisk gå igjennom hverdagen. Mye enklere. De kan bare gå igjennom veggen, men vi som ikke kan noe for at vi viser våre homofile trekk, vi bli stoppet opp. Så klart er det ikke alle som opplever verden likt, men dette er sånn jeg har opplevd det.



Jeg går ikke i rosa klær. Jeg kler meg ikke så homo, men holdningene mine er litt homofile. Hva er nå en homofil holdning? Nei, jeg vet ikke. Jeg prater på en veldig homofilt måte. Jeg snakker veldig melodiøst i følge en del venner. Jeg går litt homofilt. Dette er jeg ikke helt sikker på, men noen venner sier til meg at de kunne lett funnet ut om jeg var homo eller ikke ved å se på meg gå. Får jeg det bra når jeg tenker dette? Nei. Jeg blir tråkket på. Hvorfor viker jeg unna? Hvorfor prøver jeg å ikke være den jeg er? Jeg ER homo. Det kan ikke forandres, men hvorfor vil jeg ikke være en homo med homofile trekk?

Det er ikke akseptert i samfunnet i dag. Vi har et veldig heterofilt samfunn der du forventer at barnet ditt er hetero. Du vokser opp i et heterofilt samfunn. Det er derfor vi homofile må komme ut av ''skapet''. På skolen oppfatter jeg mye blikk og mange spørsmål. Jeg kan se det på dem. De bare venter på meg. I klassen spurte de meg om jeg kunne noe for at jeg snakket på den måten jeg snakket på. Vel, jeg skjønnte ikke det der. Jeg hører hva jeg sier, men jeg klarer ikke å se forskjellen på hvordan en snakker normalt og hvordan en snakker homofilt. For meg, føles det ut som om jeg snakker normalt. Vi hadde danseøvelse i gymmtimen. Guttene ville ikke danse med meg. De fleste vek unna, mens bare noen brydde seg ikke. De er de beste menneskene. At de ikke bryr seg. Jeg orket ikke å stresse med dette, så jeg gikk og satte meg og sa at jeg står over dansingen fordi jeg hadde vondt i beinet. Jeg gjorde guttene en tjeneste.



Hjemme er det heller ikke lett. Det har egentlig aldri vært så lett hjemme. Med en gang de fikk vite at jeg var homofil, klikket de. De brølte ut ''Du kan ikke være homo! Da tar jeg selvmord!". Vel, beklager foreldre, men jeg er den jeg er og hadde jeg hatt valget, så hadde jeg valgt å bli hetero. Jeg tror ikke det er noen som er stolte over å være homo. De er stolte over å være seg selv, men ikke homofil. Jeg skulle ønske det valget fantes, men det gjør ikke det nemmelig. Å se ei jente naken gjør at jeg spyr. Jeg kaster opp og kommer ikke over det. Det er ekkelt og jeg skjønner ikke hvorfor det slikt. Homofili er rart. Det er forsket på, men ingen kommer til en god konklusjon. Det er ingen svar, bare teorier.

Adam

2 kommentarer

AnjaLidbom ◕‿◕

18.des.2010 kl.23:30

Fine ord :-)

Christina Mathiassen-Hafstad

18.des.2010 kl.23:37

fine :)

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Well, I don't know how you people do it. All that emotional chow-chow. It's exhausting.

Kategorier

Arkiv

hits