Not that much of a pain?

Det er ikke lenge siden jeg sa til meg selv at jeg skulle slutte tenke p han. N er det en smerte. N er det en utrolig smertefull flelse. Beskrivelsen av denne flelsen gjr at jeg fler meg drlig. Drlige flelser hoper seg opp og jeg klarer ikke slappe av lenger. I dag har jeg spist veldig mye mat, for prve glemme det jeg nsker meg. Jeg vil ikke glemme. Jeg vil egentlig ikke forlate han, men hva skal jeg gjre? Liver har ikke alltid vrt den mest fantastiske. Lys finner man ikke hos meg. N slipper jeg ikke inn noe lys heller, s det er jo egentlig litt min feil. Det har skjedd en del i det siste. Hendelser jeg ikke klarer finne ut av. Hendelser jeg kanskje ikke liker minne meg selv p. Saker og ting jeg helst vil ung, bare for slippe tenke, men jeg lever jo fortsatt. Jeg er jo fortsatt her. Sitter og skriver.



Jeg var ti r da det hele startet. Dette har jeg ikke fortalt til noen av vennene mine. Dette har alltid vrt med meg. Det er ikke en hemmelighet. Jeg har aldri sett p dette som en hemmelighet, men en smertefull hendelse. En hendelse jeg vil glemme. Jeg klarer s klart ikke. Jeg har en god lager av negative minner. Jeg var ti r. Det hele startet etter en liten besk av en fremmed. Han kom inn hjem til oss. Jeg visste ikke hvem han var, men jeg husker at jeg aldri likte han. Fjeset hans var vrengt, han var mrkere enn alle oss i familien og jeg flte en slags uro blant oss. Fetteren min fra Flor som jeg aldri hadde sett fr, presenterte seg selv. Han skulle nemmelig vre barnevakt for lillebror og meg mens foreldrene vre skulle jobbe overtid i fiskefabrikken, Domstein. Jeg likte ikke tanken. Jeg har aldri sett han og n skulle vi begynne prate med han som venner? Tanken traff meg som et slag i ansiktet. Jeg har alltid vrt kresen til bli kjennt med nye mennesker. Jeg lar dem ikke inn i livet mitt, uten at de blir godtatt av meg frst. Det har bare vrt lillebror, foreldre, venner og meg. Hvem var denne fetteren?

Foreldrene mine dro. De sa hade og dro uten fortelle barnevakten noe. Lillebror dro og snakka med han med en gang. Jeg var p rommet mitt. Senere hrer jeg brk i stua. Barnevakten og lillebror hopper rundt p soffaen, p stoler og slr hverandre med puter. Jeg ble sint. Het skulle det vre stille. Jeg prver si i fra, men ingen hrer. Barnevakten drar heller meg med inn i denne leken. Det begynnte bli morsomt. Vi lp rundt, vi hadde det ganske gy. Vi smilte og lo og alt s veldig fantastisk ut, helt til jeg skjnnte hva som skjedde. Vi lekte gjemsel. Den leken er den vrste leken noen gang. Han skulle finne oss. Fetteren min, barnevakten skulle finne oss. Lillebror gjemte seg bak en gardin. Smarte lille tufts. Jeg lp til badet. Lukket dra stille og sto der og s p drsprekken. Ventet. Det var da han dukket opp. Han visste hvor jeg var. Han hadde ikke lukket ynene sine. Han pnet dra, lukket den og han kom veldig nr meg. Jeg skjnnte ikke noe. Jeg syns det bare var morsomt at han fant meg, men det angret jeg p. Jeg angrer. Jeg vil ikke si noe om hva som skjedde, men det som skjedde var noe jeg vil glemme. Dette skjedde ofte. Hver gang han hadde skolefri eller ferie, dukka han alltid opp hjemme og jeg var alltid offeret. Til slutt ble det s normalt at jeg bare lot det skje. Jeg sa det aldri til foreldrene mine. De vet det ikke enda.



N er det bare minner som dukker opp. Han har giftet seg. Arrangert ekteskap kalles det. Han blir snart far. Jeg ser han hver gang jeg er p vestlandet. Jeg ser han, holder meg unna han. Jeg prver ikke komme p hendelsene, men det er ikke lett nr man har opplevd dem. Jeg trodde ting ville bli bedre. At saker og ting ville fordufte, men nei. For noen uker siden, ble jeg sltt ned av 4 personer. Jeg var p vei hjem fra en god venn. Jeg gikk forbi de fire personene i hp om at de ikke s meg. De s meg, tydelig og klart. Jeg prvde skjule meg, det antydet at jeg var en svak person. En person uten krefter til si stopp. De ropte p meg. Frst ''homo'' ogs mitt eget navn. Jeg fortsatte g. Til slutt hrer jeg skritt. Raske skritt som kom nrmere meg. Jeg skjnnte det. Jeg lp ikke. Jeg snudde meg. PANG. Jeg fikk et slag i fjeset. Jeg falt. Klarte nesten ikke puste. Jeg prvde puste, men jeg klarte ikke helt. PANG. Rett i magen denne gangen. Jeg falt. Jeg la meg ned p bakken. Lot dem sparke meg en god stund. Det gjorde ikke vondt, men de var ikke noe feige heller. Jeg bldde. Leppene mine hadde sprukket litt, men det var ikke noe vrre enn det. Til slutt dro de. "Aldri dukk opp her igjen! Dette stedet er ikke noe for deg!" Greit nok. De var borte. Jeg reiste meg, gikk hjem dro inn p badet, lot vannet st p fullt i dusjen, satte meg ned og grt.

Adam

n kommentar

SILJE KRAMER

04.jan.2011 kl.20:59

Ah, s trist lese! Jeg fikk helt trer i ynene :(

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Well, I don't know how you people do it. All that emotional chow-chow. It's exhausting.

Kategorier

Arkiv

hits