Not that much of a pain?

Det er ikke lenge siden jeg sa til meg selv at jeg skulle slutte å tenke på han. Nå er det en smerte. Nå er det en utrolig smertefull følelse. Beskrivelsen av denne følelsen gjør at jeg føler meg dårlig. Dårlige følelser hoper seg opp og jeg klarer ikke å slappe av lenger. I dag har jeg spist veldig mye mat, for å prøve å glemme det jeg ønsker meg. Jeg vil ikke glemme. Jeg vil egentlig ikke forlate han, men hva skal jeg gjøre? Liver har ikke alltid vært den mest fantastiske. Lys finner man ikke hos meg. Nå slipper jeg ikke inn noe lys heller, så det er jo egentlig litt min feil. Det har skjedd en del i det siste. Hendelser jeg ikke klarer å finne ut av. Hendelser jeg kanskje ikke liker å minne meg selv på. Saker og ting jeg helst vil ungå, bare for å slippe å tenke, men jeg lever jo fortsatt. Jeg er jo fortsatt her. Sitter og skriver.



Jeg var ti år da det hele startet. Dette har jeg ikke fortalt til noen av vennene mine. Dette har alltid vært med meg. Det er ikke en hemmelighet. Jeg har aldri sett på dette som en hemmelighet, men en smertefull hendelse. En hendelse jeg vil glemme. Jeg klarer så klart ikke. Jeg har en god lager av negative minner. Jeg var ti år. Det hele startet etter en liten besøk av en fremmed. Han kom inn hjem til oss. Jeg visste ikke hvem han var, men jeg husker at jeg aldri likte han. Fjeset hans var vrengt, han var mørkere enn alle oss i familien og jeg følte en slags uro blant oss. Fetteren min fra Florø som jeg aldri hadde sett før, presenterte seg selv. Han skulle nemmelig være barnevakt for lillebror og meg mens foreldrene våre skulle jobbe overtid i fiskefabrikken, Domstein. Jeg likte ikke tanken. Jeg har aldri sett han og nå skulle vi begynne å prate med han som venner? Tanken traff meg som et slag i ansiktet. Jeg har alltid vært kresen til å bli kjennt med nye mennesker. Jeg lar dem ikke inn i livet mitt, uten at de blir godtatt av meg først. Det har bare vært lillebror, foreldre, venner og meg. Hvem var denne fetteren?

Foreldrene mine dro. De sa hade og dro uten å fortelle barnevakten noe. Lillebror dro og snakka med han med en gang. Jeg var på rommet mitt. Senere hører jeg bråk i stua. Barnevakten og lillebror hopper rundt på soffaen, på stoler og slår hverandre med puter. Jeg ble sint. Het skulle det være stille. Jeg prøver å si i fra, men ingen hører. Barnevakten drar heller meg med inn i denne leken. Det begynnte å bli morsomt. Vi løp rundt, vi hadde det ganske gøy. Vi smilte og lo og alt så veldig fantastisk ut, helt til jeg skjønnte hva som skjedde. Vi lekte gjemsel. Den leken er den værste leken noen gang. Han skulle finne oss. Fetteren min, barnevakten skulle finne oss. Lillebror gjemte seg bak en gardin. Smarte lille tufts. Jeg løp til badet. Lukket døra stille og sto der og så på dørsprekken. Ventet. Det var da han dukket opp. Han visste hvor jeg var. Han hadde ikke lukket øynene sine. Han åpnet døra, lukket den og han kom veldig nær meg. Jeg skjønnte ikke noe. Jeg syns det bare var morsomt at han fant meg, men det angret jeg på. Jeg angrer. Jeg vil ikke si noe om hva som skjedde, men det som skjedde var noe jeg vil glemme. Dette skjedde ofte. Hver gang han hadde skolefri eller ferie, dukka han alltid opp hjemme og jeg var alltid offeret. Til slutt ble det så normalt at jeg bare lot det skje. Jeg sa det aldri til foreldrene mine. De vet det ikke enda.



Nå er det bare minner som dukker opp. Han har giftet seg. Arrangert ekteskap kalles det. Han blir snart far. Jeg ser han hver gang jeg er på vestlandet. Jeg ser han, holder meg unna han. Jeg prøver å ikke komme på hendelsene, men det er ikke lett når man har opplevd dem. Jeg trodde ting ville bli bedre. At saker og ting ville fordufte, men nei. For noen uker siden, ble jeg slått ned av 4 personer. Jeg var på vei hjem fra en god venn. Jeg gikk forbi de fire personene i håp om at de ikke så meg. De så meg, tydelig og klart. Jeg prøvde å skjule meg, det antydet at jeg var en svak person. En person uten krefter til å si stopp. De ropte på meg. Først ''homo'' også mitt eget navn. Jeg fortsatte å gå. Til slutt hører jeg skritt. Raske skritt som kom nærmere meg. Jeg skjønnte det. Jeg løp ikke. Jeg snudde meg. PANG. Jeg fikk et slag i fjeset. Jeg falt. Klarte nesten ikke å puste. Jeg prøvde å puste, men jeg klarte ikke helt. PANG. Rett i magen denne gangen. Jeg falt. Jeg la meg ned på bakken. Lot dem sparke meg en god stund. Det gjorde ikke vondt, men de var ikke noe feige heller. Jeg blødde. Leppene mine hadde sprukket litt, men det var ikke noe værre enn det. Til slutt dro de. "Aldri dukk opp her igjen! Dette stedet er ikke noe for deg!" Greit nok. De var borte. Jeg reiste meg, gikk hjem dro inn på badet, lot vannet stå på fullt i dusjen, satte meg ned og gråt.

Adam

Én kommentar

SILJE KRAMER

04.jan.2011 kl.20:59

Ah, så trist å lese! Jeg fikk helt tårer i øynene :(

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Well, I don't know how you people do it. All that emotional chow-chow. It's exhausting.

Kategorier

Arkiv

hits