Vet du egentlig hvem jeg er?

Selv om et nytt år er begynt så er det veldig mye gammelt som ligger igjen - mye som er vondt.
Det at faren min kan være et kynisk svin innimellom, det er vel ingen hemmelighet. Det trenger jeg ikke å legge skjul på. Derfor har jeg vanskligheter med å fortelle han ting. Alt fra store ting til små og uviktige ting. Jeg greier ikke å få det fram, og hvis jeg skal legge det på tungen merker jeg at hjertet øker rytmen, og hendene skjelver. Jeg blir så nervøs, og når jeg endelig har fått sagt det jeg vil si, så hoper tårene seg opp - til og med før han i det hele tatt svarer. Og akkurat i det han åpner munnen sin faller tårene mine sakte nedover...
Han har aldri skadet meg, han har aldri slått meg - jeg har egentlig ingen grunn til å være redd han, ingen grunn til å gråte. Jeg har opplevd voldelige farsfigurer i oppveksten, men han har aldri lagt en hånd på meg. Selv om han har skreket til meg, og slengt ting som en datter aldri kan glemme at hennes far har sagt.

Så, jeg gjemte karakterkortet mitt - sa at vi ikke fikk det tilbake før første skoledag. Han gikk på, og jeg trodde at jula mi skulle bli fin, og uten kjefting og spydige kommentarer fra min far. Karakterkortet mitt er nemlig ikke noe å være stolt over. 2,4 greide jeg å få i snitt. Det laveste jeg noen gang har fått. Jeg har bare hatt problemer med å konsentrere meg i det siste - og det viste seg godt på karakterkortet.

De to første fridagene virket fine, ingen kjeft fra min kjære far. Men når endelig julaften var kommet, og vi skal liksom leke en lykkelig familie... Da kommer hans første påpekning. Han kjefter (jeg husker ikke hvorfor han kjeftet). Men han kjeftet. Resten av romjulen var det ikke mye til kjefting. Men nå er han forbanna, pga karakterkortet. Jeg gjør alt for å prøve å få han i godt humør, unngår og egentlig si mine egentlige meninger. Unngår å være meg selv, for at han skal slutte å kjefte på meg. For at han skal godta meg. Men ingenting er noengang bra nok, uansett..

Det er fælt når din egen far ikke vet hvem du egentlig er...
~ Eva.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Well, I don't know how you people do it. All that emotional chow-chow. It's exhausting.

Kategorier

Arkiv

hits