Jeg er fremdeles redd.

Har du noengang opplevd at du rett og slett blir redd for en person du har kjent lenge, at du ser en ny, helt jævlig side ved en person? Det har jeg, med en som sto ganske nær meg. Eks-stefaren min.

Det var i 3. klasse, og jeg hadde hatt en helt forferdelig dag. Jeg hadde kranglet med noen av mine beste venner om noe så tåpelig som å plukke bringebær fra naboens hage, jeg hadde mistet et par sko, blitt plassert i en spesial-gruppe på skolen, og når jeg kommer hjem, får jeg vite at familien(jeg, mamma og min daværende stefar) skulle på fisketur. Jeg likte ikke fisking, jeg var forbanna, og jeg ville bare sitte hjemme og spille gamecube for å få tankene på noe annet. Det taklet selvfølgelig ikke stefaren min, som ble helt gæren.


I begynnelsen var det ikke så ille, da bare snakket han rolig og forklarte at han og mamma hadde veldig lyst til å dra på en fisketur, og at jeg måtte bli med fordi jeg ikke kunne være alene hjemme. Når jeg da sa at jeg ikke skulle på noen fisketur den dagen, ble han ekstrem. Han begynte å skrike, han kalte meg en drittunge og han kastet en tom røykpakke på meg. Jeg la meg i sengen og begynte å gråte, og mamma prøvde å roe han ned. Da begynte han å skrike på mamma, og det godtok ikke jeg!

Hvordan VÅGER han jævelen å skrike på mamma for noe jeg har gjort?! Jeg løp bort til han og slo han, og skrek at han ikke skulle snakke sånn til mammaen min, men det hjalp såklart ikke. Han dyttet meg bort til senga mi, og jeg la meg ned og gråt enda mer. Han fortsatte å skrike til meg, og trodde visst at det kom til å få meg til å være stille, ettersom han skrek at jeg skulle slutte å gråte. Når mamma etterhvert også begynte å gråte, ble det nok for han, og han gikk til stua, dro min kjære gamecube ut av TVen, og kastet den ca 10 cm over hodet på meg. Så tok han med seg en røykpakke, en lighter og bilnøklene sine, og var borte i to dager.

Før dette skjedde, likte jeg han faktisk. Jeg så på han som en hyggelig, kul fyr, og jeg likte han. Han var en person jeg kunne fortelle stort sett alt, og jeg så på han som en god venn. Han hadde aldri skreket til meg før, selv når jeg hadde gjort noe galt. Ganske hissig, det var han, men han ble aldri veldig sur før denne hendelsen.

Etter dette, har jeg hatet han hvert sekund av livet mitt. Han var en tyrann som skulle kontrollere alt i livet til meg og moren min. Og jeg var redd han. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke sa i fra til mamma, jeg skulle ha sagt i fra, hun hadde helt sikkert hørt på meg, og vi hadde sluppet å bodd med den jævelen i 7 år.

Det verste er at jeg merker at jeg fortsatt er redd for han. Tanken på han gjør at jeg blir sint og usikker. Jeg har enda ikke skjønt at han er ute av livet mitt, han kommer aldri mer til å gjøre meg eller mamma  noe, selv om det er gått tre år siden det ble slutt mellom han og mamma på ordentlig. Og det gjør at jeg føler meg svak.
// Kasper - gjesteblogger.

Én kommentar

helenaahs

13.jan.2011 kl.14:20

utrolig fin header :)

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

17, Oslo

Well, I don't know how you people do it. All that emotional chow-chow. It's exhausting.

Kategorier

Arkiv

hits