I shot for the sky, I'm stuck on the ground...

"Jeg hater deg! Jeg skulle ønske du var dø."... er vel de setningen som bir sakt mest her i huset. Innenfor disse fire veggene er "horebokk, ludder og drittsekk", en del av den dagligdagse talen.
- Hvorfor?
Fordi mine foreldre ikke lenger takler nærværet av hverandre. I nesten 25 år har de holdt sammen. På disse tiårene har de vært gjennom oppturer, nedturer, latter, gråt, bilulykke og rettssak sammen. Hvorfor fortsette å krangle, skrike og kjefte på hverandre etter å ha vært gjennom alt dette? Etter å ha opplevd så mye, skulle man tro båndet mellom dem ble sterkere. Er det ikke nok, er det ikke nok å få kjærlighet og varme av hverandre? ... Tydeligvis ikke i denne familien.

Jeg er 18 år. På disse 18 årene av mitt liv, har jeg vært som en mamma for mine egne foreldre. Jeg, som er ment for å være den mest barnslige og unge i familien, har de siste 5 årene tatt over foreldrerollen. Å se moren sin drukne i sine egne tårer og søsteren sin sitte gråtkvalt i gangen, er en ting. Men når man til stadighet får se faren sin, mannen i huset, som alltid er så barsk og tøff, skjelvende og gråtende på kjellergulvet, får det virkelig tankene til å svinge. Hvorfor kan ikke vi ha et normalt familieforhold? Vennene mine kjenner bare til den overfladiske stemningen. Den kvalme, overfladiske stemningen som får alt i denne familien til å virke så forbanna perfekt. Jeg blir kvalm av det. Det er et fåtall av mine venner som har sett hvordan min familie er under denne falske overflaten. Eva er en dem.

Uansett hvor mye saklig jeg sier og unasett hvor mange gode argumenter jeg har, kommer jeg aldri til ordet. Støynivået er konstant høyt og stemmen blir sår hver gang jeg må skrike for å komme gjennom den tykke veggen av drittslenging og drapstrusler. Jeg orker det ikke mer. Jeg er slilten av å være en mor for mine egne foreldre. Jeg er lei av å alltid gå i mellom, av å alltid oppføre meg som den mest modne. Jeg er lei av å være sterk. Av å late som om jeg lever på en rosa sky langt opp i himmelen, når alt jeg egentlig vil, er å  legge meg ned å gråte - å forsvinne fra verden. Ialfall for en time eller to, til alt har roet seg ned og det "perfekte", overfladiske familieforholdet er tilbake. Jeg har foreslått alt. Jeg har bedt dem gå til rådgiver, de har skaffet seg psykolog.. jeg har til og med bedt dem gå hver sin vei. Ingenting fungerer. Kranglingen blir mer og mer intens, og støyvolumet øker til stadighet.
Jeg føler meg hjelpesløs.

I shot for the sky
I'm stuck on the ground
So why do I try, I know I?m gonna to fall down

~ Hanna

5 kommentarer

Line Cecilie Larsen

15.jan.2011 kl.17:52

hm, oi. det fortjener virkelig ingen av dere.ingen fortjener det.. vet ikke hva jeg skal si jeg.. men du skriver utrolig bra!

Tina Adele

15.jan.2011 kl.22:50

åå, ingen fortjener sånn :( enig med hun over, vet ikke hva jeg skal si.. håper virkelig ting roer seg litt hvertfall!

jeg elsker bloggen deres, måten dere skriver på er så bra :)

camilla

15.jan.2011 kl.22:58

jeg kan fortelle deg en ting, og det er at du ikke er alene selv om det føles sånn noen ganger.

Line Cecilie Larsen

15.jan.2011 kl.23:10

sv// jeg er litt dum, men hva mente du/dere? :-)

» EMILIE HEXEBERG

15.jan.2011 kl.23:45

du er ikke alene :(

Skriv en ny kommentar

The love meadow.

The love meadow.

18, Oslo

Well, I don't know how you people do it. All that emotional chow-chow. It's exhausting.

Kategorier

Arkiv

hits